Ordspråk
5:1 Min sønn, akt på min visdom og bøy ditt øre for min forstand!
5:2 for at du skal akte på forstand, og for at dine lepper kan bevare
kunnskap.
5:3 For en fremmed kvinnes lepper dråper som en honningkake, og hennes munn er
jevnere enn olje:
5:4 Men hennes ende er bitter som malurt, skarp som et tveegget sverd.
5:5 Hennes føtter går ned til døden; skrittene hennes tar tak i helvete.
5:6 For at du ikke skulle grunne på livets vei, hennes veier er bevegelige, det
du kan ikke kjenne dem.
5:7 Hør meg derfor nå, dere barn, og vik ikke fra ord!
munnen min.
5:8 Fjern din vei fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus!
5:9 For at du ikke skal gi din ære til andre og dine år til de grusomme!
5:10 For at fremmede ikke skal bli mette av din rikdom; og ditt arbeid være i
huset til en fremmed;
5:11 Og du sørger til slutt, når ditt kjøtt og ditt legeme er fortært,
5:12 Og si: Hvorledes har jeg hatet tukt, og mitt hjerte foraktet irettesettelse?
5:13 og har ikke lydt mine læreres røst og ikke bøyd mitt øre til
de som instruerte meg!
5:14 Jeg var nesten i all ondskap midt i menigheten og forsamlingen.
5:15 Drikk vann av din egen brønn, og rennende vann av din!
egen brønn.
5:16 La dine kilder bli spredt utover, og vannstrømmer i
gater.
5:17 La dem bare være dine, og ikke fremmedes hos dig!
5:18 La din kilde være velsignet, og fryd deg med din ungdoms hustru!
5:19 La henne være som en kjærlig hind og en kjærlig rogn! la brystene tilfredsstille
deg til enhver tid; og vær alltid henrykt med hennes kjærlighet.
5:20 Og hvorfor vil du, min sønn, bli henrykt med en fremmed kvinne og omfavne
brystet til en fremmed?
5:21 For menneskets veier er for Herrens øyne, og han grunner
alle hans går.
5:22 Hans egne misgjerninger skal ta den ugudelige selv, og han skal holdes
med sine synders bånd.
5:23 Han skal dø uten tukt; og i sin dårskaps storhet
skal gå på avveie.