Ordspråk 5:1 Min sønn, akt på min visdom og bøy ditt øre for min forstand! 5:2 for at du skal akte på forstand, og for at dine lepper kan bevare kunnskap. 5:3 For en fremmed kvinnes lepper dråper som en honningkake, og hennes munn er jevnere enn olje: 5:4 Men hennes ende er bitter som malurt, skarp som et tveegget sverd. 5:5 Hennes føtter går ned til døden; skrittene hennes tar tak i helvete. 5:6 For at du ikke skulle grunne på livets vei, hennes veier er bevegelige, det du kan ikke kjenne dem. 5:7 Hør meg derfor nå, dere barn, og vik ikke fra ord! munnen min. 5:8 Fjern din vei fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus! 5:9 For at du ikke skal gi din ære til andre og dine år til de grusomme! 5:10 For at fremmede ikke skal bli mette av din rikdom; og ditt arbeid være i huset til en fremmed; 5:11 Og du sørger til slutt, når ditt kjøtt og ditt legeme er fortært, 5:12 Og si: Hvorledes har jeg hatet tukt, og mitt hjerte foraktet irettesettelse? 5:13 og har ikke lydt mine læreres røst og ikke bøyd mitt øre til de som instruerte meg! 5:14 Jeg var nesten i all ondskap midt i menigheten og forsamlingen. 5:15 Drikk vann av din egen brønn, og rennende vann av din! egen brønn. 5:16 La dine kilder bli spredt utover, og vannstrømmer i gater. 5:17 La dem bare være dine, og ikke fremmedes hos dig! 5:18 La din kilde være velsignet, og fryd deg med din ungdoms hustru! 5:19 La henne være som en kjærlig hind og en kjærlig rogn! la brystene tilfredsstille deg til enhver tid; og vær alltid henrykt med hennes kjærlighet. 5:20 Og hvorfor vil du, min sønn, bli henrykt med en fremmed kvinne og omfavne brystet til en fremmed? 5:21 For menneskets veier er for Herrens øyne, og han grunner alle hans går. 5:22 Hans egne misgjerninger skal ta den ugudelige selv, og han skal holdes med sine synders bånd. 5:23 Han skal dø uten tukt; og i sin dårskaps storhet skal gå på avveie.