Predikeren 1:1 Ordene til predikanten, Davids sønn, konge i Jerusalem. 1:2 Forfengelighet av forfengelighet, sier predikanten, forfengelighet av forfengelighet; alt er forfengelighet. 1:3 Hvilken nytte har en mann av alt det strev som han tar under solen? 1:4 En slekt går bort, og en annen slekt kommer, men den jorden blir til evig tid. 1:5 Også solen går opp, og solen går ned og skynder seg til sitt sted hvor han oppsto. 1:6 Vinden går mot sør og snur mot nord; den hvirvler hele tiden rundt, og vinden vender tilbake i henhold til kretsene hans. 1:7 Alle elver renner ut i havet; men havet er ikke fullt; til stedet hvorfra elvene kommer, dit vender de tilbake igjen. 1:8 Alt er fullt av strev; mennesket kan ikke si det: øyet er det ikke fornøyd med å se, eller øret fylt av hørsel. 1:9 Det som har vært, det er det som skal være; og det som er gjort er det som skal gjøres, og det er ikke noe nytt under sol. 1:10 Er det noe man kan si om: Ser du, dette er nytt? det har allerede vært av gammel tid, som var før oss. 1:11 Det er ingen erindring om tidligere ting; det skal heller ikke være noen minne om ting som skal komme med dem som skal komme etter. 1:12 Jeg, predikanten, var konge over Israel i Jerusalem. 1:13 Og jeg ga mitt hjerte til å søke og utrede med visdom om alle det som er gjort under himmelen: denne smerte har Gud gitt menneskesønnene til å øves med det. 1:14 Jeg har sett alle de gjerninger som gjøres under solen; og se, alle sammen er forfengelighet og åndens irritasjon. 1:15 Det som er skjevt, kan ikke gjøres rett, og det som mangler kan ikke nummereres. 1:16 Jeg talte med mitt eget hjerte og sa: Se, jeg er kommet til stor eiendom, og har fått mer visdom enn alle de som har vært før meg Jerusalem: ja, mitt hjerte hadde stor erfaring med visdom og kunnskap. 1:17 Og jeg ga mitt hjerte til å kjenne visdom og kjenne galskap og dårskap skjønte at dette også er åndens irritasjon. 1:18 For i mye visdom er mye sorg, og den som øker kunnskapen øker sorgen.