Predikeren
1:1 Ordene til predikanten, Davids sønn, konge i Jerusalem.
1:2 Forfengelighet av forfengelighet, sier predikanten, forfengelighet av forfengelighet; alt er
forfengelighet.
1:3 Hvilken nytte har en mann av alt det strev som han tar under solen?
1:4 En slekt går bort, og en annen slekt kommer, men den
jorden blir til evig tid.
1:5 Også solen går opp, og solen går ned og skynder seg til sitt sted
hvor han oppsto.
1:6 Vinden går mot sør og snur mot nord; den
hvirvler hele tiden rundt, og vinden vender tilbake i henhold til
kretsene hans.
1:7 Alle elver renner ut i havet; men havet er ikke fullt; til stedet
hvorfra elvene kommer, dit vender de tilbake igjen.
1:8 Alt er fullt av strev; mennesket kan ikke si det: øyet er det ikke
fornøyd med å se, eller øret fylt av hørsel.
1:9 Det som har vært, det er det som skal være; og det som er
gjort er det som skal gjøres, og det er ikke noe nytt under
sol.
1:10 Er det noe man kan si om: Ser du, dette er nytt? det har
allerede vært av gammel tid, som var før oss.
1:11 Det er ingen erindring om tidligere ting; det skal heller ikke være noen
minne om ting som skal komme med dem som skal komme etter.
1:12 Jeg, predikanten, var konge over Israel i Jerusalem.
1:13 Og jeg ga mitt hjerte til å søke og utrede med visdom om alle
det som er gjort under himmelen: denne smerte har Gud gitt
menneskesønnene til å øves med det.
1:14 Jeg har sett alle de gjerninger som gjøres under solen; og se, alle sammen
er forfengelighet og åndens irritasjon.
1:15 Det som er skjevt, kan ikke gjøres rett, og det som mangler
kan ikke nummereres.
1:16 Jeg talte med mitt eget hjerte og sa: Se, jeg er kommet til stor eiendom,
og har fått mer visdom enn alle de som har vært før meg
Jerusalem: ja, mitt hjerte hadde stor erfaring med visdom og kunnskap.
1:17 Og jeg ga mitt hjerte til å kjenne visdom og kjenne galskap og dårskap
skjønte at dette også er åndens irritasjon.
1:18 For i mye visdom er mye sorg, og den som øker kunnskapen
øker sorgen.